Fisker legger man gjerne skjellkledte, hele og stirrende på middagsbordet. Vi assosierer deres levende utseende med deres døde tilstand, fordi vi ikke ser forskjell.
At mennesker ikke klarer å identifisere seg med fiskers opplevelser, betyr imidlertid ikke at de ikke eksisterer: Fisk føler smerte, de føler stress og frykt.1, 2) De siste tiår har forskere over hele verden lagt frem rapporter om fiskenes ulike sanseegenskaper. De har variert adferd – noen fisker bygger reir, noen forsvarer sitt revir, andre samarbeider om oppfostringen av yngel-kullet.2) De fleste stimdannende fiskearter har sosial organisering som forutsetter at de kjenner individene i gruppen.
I fiskeoppdrettsanleggene lever fiskene (fremst laks) et liv fjernt fra sine instinkter og behov: I en opprettsnot kan det stues sammen like mange laks som det halve den norske vill-laksbestanden utgjør – ca. 200 000 individer.3) Dette er stressende, og de har ingen mulighet til å unngå konfrontasjoner med hverandre. Sår på finner og snute vitner om aggresjon mellom fiskene.
Laks i det fri er aktive og spenstige, men innestengt i merden kan de heller ikke få utløp for sitt aktivitetsbehov.4) Oppdrettslaks utsettes for fysiske defekter og sykdom – f.eks. kjeveabnormaliteter, kjeve som ikke kan lukkes, defekte finner, pukkelrygg og krokrygg.5) Disse tilstandene ser ille ut, og føles sannsynligvis verre. Fiskene kan også ses med store kjøttsår eller fravær av kroppsdeler som følge av skade og sykdom.5)
Fiskeri-industrien er ikke mer skånsom mot fiskene enn oppdretten er: Fiskene blir klemt ihjel i nettene, og konsekvent behandlet som om deres evne til å føle smerte ikke eksisterte.
Skalldyr som krabber og hummer er også omfattet av dyrevelferdsloven – les mer om dette her.
“Systemet for smerteoppfattelse hos fisk er i prinsippet det samme som hos fugler og pattedyr.”
Dr. Donald Broom, Professor of Animal Welfare, Cambridge University
Kilder: